Militærnekting som krigsmotstand 1922 – 2022
av Theo Koritzinsky, Ellen Elster, Sverre Røed-Larsen
Kommentar i Dagsavisen 1. februar 2022
Retten til å nekte militærtjeneste ble lovfestet av Stortinget i 1922. Nekterne måtte ha alvorlige overbevisningsgrunner.
«Den forsvunne militærnekteren» skriver Linn Stalsberg om i en interessant artikkel i Dagsavisen 21.1. Hun har rett i at militærnekting i dagens Norge er blitt mindre synliggjort og diskutert. Det militære forsvaret rekrutterer jo nå under ti prosent av unge kvinner og menn. Dermed blir ikke militærnekting som alternativ så aktuelt og presserende for de aller fleste. De «trenger ikke» å vurdere moralske, religiøse og/eller politiske argumenter knyttet til militærtjeneste i et atomvåpenbasert NATO-Norge. I tillegg er kampene for at siviltjenesten burde romme ikkevoldstrening og fredsrelevante arbeidsoppgaver forhistorie. Siviltjenesten ble jo nedlagt i 2012. Som Stalsberg skriver: «Forsvaret hadde nok rekrutter, og siviltjeneste som «straff»/tvunget alternativ var ikke nødvendig.» Men: Selv om militærnekterne er blitt færre og mindre synlige, er det fortsatt noen av dem. Og meningsmålinger viser at mange unge er villig til å tenke alternativt om tradisjonelle fiendebilder, veiene vekk fra ny kald krig og verneverdien av avskrekking med atomvåpen.
Trusselbildet har endret seg radikalt det siste tiåret. Ny kald krig, militarisering og avskrekking med atomvåpen og miljø- og klimatrusler truer menneskehetens kollektive fornuft og overlevelsesevne. For å kunne forsvare oss mot disse farene, disse «fiendene», og samtidig kunne løse fattigdomsutfordringene i mange områder, må motstanden mot militariseringens ensidige fiendebilder og milliardsluk lykkes. Da kan vi også se mulighetene for en fredeligere verden hvor konflikter blir håndtert gjennom gjensidig beroligelse og vekt på felles sikkerhet. Det er slike mer langsiktige visjoner og verdier, som har preget mange militærnektere – gjennom over hundre år.
Det sikkerhetspolitiske trusselbildet har endret seg radikalt de siste ti-årene. På den ene siden preges det militære trusselbildet av en ny, kald krig, langt sterkere militarisering av både NATO-landene og Russland, fornyet bruk av atomvåpen som avskrekkingsmiddel, cyberkrig, økt terrorfare og økt bruk av psykologisk krigføring. På den andre siden har vi et globalt trusselbilde hvor de store miljø- og klimatruslene gir skremmende perspektiver for vår nære framtid. Militæroppbyggingen bidrar mye til å øke klimatrusselen, og globalt sett kan vi bare lykkes hvis vi får redusert det dominerende og ensidige, militære fiendebildet. Begge truslene truer menneskehetens fornuft, trygghet og overlevelsesevne. Samtidig finnes mulighetene for en fredeligere verden hvor konflikter blir håndtert gjennom gjensidig nedrustning, kontroll, kontakt og samarbeid med vekt på å øke den felles sikkerheten. Det er slike mer langsiktige visjoner og verdier, som har preget mange militærnektere – gjennom over hundre år.
Kampen for retten til militærnekting var lang, spennende og konfliktfylt. Innad i arbeiderbevegelsen diskuterte man militæret både ut fra et klasseperspektiv, et antimilitaristisk fredperspektiv og ulike moralske verdier. Etter slutten på første verdenskrig i 1918 ble antimilitaristiske holdninger styrket, særlig i den faglige og partipolitiske arbeiderbevegelsen. Både militærstreik gjennom militærnekting og såkalt «politisk militærtjeneste» ble knyttet til klassekampen fram til 1930-åra – og ble et viktig diskusjonstema igjen fra 1970-åra. Noen militærnektere har nektet enhver form for samfunnstjeneste, både militær og sivil. Slike «totalnektere» kunne ha et religiøst grunnlag, for eksempel som medlemmer av Jehovas vitner. Andre var totalnektere ut fra et mer anarkistisk samfunnssyn. Men de fleste militærnektere har kombinert krigsmotstand med vilje til fredspolitisk relevant sivilarbeid, for eksempel i organisasjoner som FN-sambandet, UNESCO, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Institutt for fredsforskning (PRIO) m.fl.
I militærnektingens historie er det viktige og verdifulle erfaringer, argumenter og aksjoner som er faglig og politisk spennende i seg selv – men som også er relevante i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at en gruppe tidligere militærnektere nå arbeider med en bok som dokumenterer viktige trekk ved norsk militærnektings historie med hovedvekt på de hundre år som er gått siden Stortinget vedtok retten til nekting i 1922.
Dette er det første forsøk på å utgi en samlet historisk, sosiologisk og politisk framstilling av viktige trekk ved militærnekting i Norge – med hovedvekt på perioden 1922 – 2022. Det finnes allerede avhandlinger, artikler og kildesamlinger knyttet til militærnekting i bestemte tidsperioder og i bestemte religiøse eller politiske miljøer. Det finnes også i privat eie brev, dagboknotater og andre kilder som forteller noe om militærnektingens og siviltjenestens mangfold. Mye av dette materialet vil bli brukt i boka. Redaksjonen har i over to år arbeidet for å kartlegge og gjøre seg bedre kjent med ulike personer, miljøer og faglige kilder som kunne nyttes. Dette arbeidet har ført til et mangfold av bidragsytere, innhold og illustrasjoner.
Vi skal dokumentere nekternes antall, deres ulike motiver og formål, ulike religiøse, etiske og politiske argumenter som ble brukt – og dilemmaer og konflikter i debattene om militærnekting og den alternative sivile tjenesteplikt. Og for mange militærnektere, både tidligere nektere og dagens unge vernepliktige, kan det være viktig med en bok som, inspirert av en historisk antimilitarisme, kan bidra noe til en mer åpen og nyansert sikkerhetspolitisk debatt – der ikkevoldelige verdier og alternativer i sikkerhetspolitikken får mer plass. Å nekte militærtjeneste har vært og er en ytring. Militærnekternes budskap har kommet fra et mindretall. Vi mener at dette budskapet bør bli mer synlig – og at dette bokprosjektet kan bidra noe til det. Linn Stalsberg skrev om «den forsvunne militærnekteren». Ja, det er blitt færre av dem. Men antimilitaristiske og pasifistiske verdier og handlingsalternativer er ikke forsvunnet. De finnes som idealer. Men de er kanskje vel så realistiske som troen på at hovedveien til fred går gjennom gjensidig avskrekking med selvmordsvåpen. MAD heter denne strategien, Mutual Assured Destruction. Alternativer finnes.
Se andre debatt innlegg: