Savnet: Fredsbevegelsen
Russland-Ukraina-konflikten har satt i gang en vanvittig rasling med verbale våpen i form av skarp og plump retorikk blant maktens menn og kvinner, ikke minst blant «våre egne» i NATO. Hvor er alle vi som nå burde løpe ut i gatene og rope etter fred?
Ikke noe føles så bakpå i 2022 som å snakke om fred. Krig har blitt så normalisert som metode og retorikk at «fred» kan oppleves som noe lilla og flagrende kun damer over 50 naivt nok gidder å krydre keramikkbollen sin med.
Det tøffe i dag er krig. «Trident Jucture», «Cold Response», NATO-toppmøter, Stoltenberg i svart dress, Putin ridende på hest i bar overkropp og snakk om panservernraketter og det å kunne henvise til å vite hva Stringermissiler er.
«Fred er for pyser og naive dagdrømmere. Imagine liksom.»
Det blir ikke mer macho enn dette, og legger du på tekniske prat om milliarder til utvikling av noe fancy AI eller avansert drone, da kan det sitre i mang en spenningslysten ungdom eller klikk-ivrig journalist som kan være krigsreporter med grå vest.
Vi har for lengst akseptert krig som norm. Realpolitikk. Verden av i går, i dag og i morgen.
Fred er for pyser og naive dagdrømmere. Imagine liksom.
Det er krig mot skjønnhetstyranniet, krig mot kreftsykdom, krig på skøyteisen, fotballbanen, i langrennsløypa og det er krig inne på en t-bane rundt den siste ledige sitteplassen. Vi kriger om de beste og fleste kundene til vår butikk, vi kriger mot hverandre på boligmarkedet og på arbeidsmarkedet og vi kriger mot indre demoner til alle døgnets tider og særlig klokken 04 på natten.
«Hvis de da ikke tror, som vi ble forledet til å tro en gang, at krig er fred.»
I en markedsstyrt epoke der vi alltid konkurrerer med hverandre og oss selv, blir krig en naturlig levemåte, for i en konkurranse finnes aldri fred og mellommenneskelig ro, der finnes kun vinnere og tapere. Og da må vi krige. War. What is is good for? Å vinne. Who is it good for? Militærindustrien. Inkludert vår egen.
Hvor i all verden skal en moderne fredsbevegelse finne en fruktbar jord å gro i på en slik jordklode?
Nasjonalstater kriger mot hverandre i en verden fundert på konkurranse, kapitalisme og makt. Det handler om territorier, om prestisje, markeder, og om markering.
Men jeg skriver dette hører jeg amerikanske senatorer på radio. Jeg hører Jens Stoltenberg. Jeg hører vår egen statsminister.
Jeg hører ikke at noen av dem bruker ord som kan lede til fred.
Hvis de da ikke tror, som vi ble forledet til å tro en gang, at krig er fred.
«NATO tilhører gamle dager og er tett klistret opp til ideen om amerikanske imperialisme.»
Hvis de da i det hele tatt ønsker fred. Det er så man lurer. Det er neppe deres barn som skal skrike i smerte i en ukrainsk skyttergrav uansett.
Hvor er den store fredsbevegelsen som kunne samlet seg foran parlamenter verden over, og krevd av våre folkevalgte eller våre diktatorer å besinne seg. Om å legge våpnene ned, om ikke å ofre våre unges liv, eller be dem drepe et medmenneske som heller ikke har noe med denne konflikten å gjøre – egentlig.
Hvor er de voksne, som kan holde Stoltenberg og co i ørene og kreve andre løsninger enn gammelmodige, brutale, barnslige løsninger som krig.
Kritikken mot NATO har i noen år vært påfallende tyst, Ukraina eller ikke. Er det fordi vi ikke vil eller tør angripe Jens Stoltenberg fordi han er en av oss? Er det fordi vi har glemt at det er mulig å være prinsipielt kritisk til en militærallianse som har lagt igjen blodspor i alt fra Irak til Libya og Afghanistan de siste årene?
«Dette er altså våre skattepenger.»
Kanskje ble det sånn at Donald Trumps kritikk av NATO – fra helt motsatt vinkel; de satset for lite på krig – endte i et slags kollektivt forsvar for NATO av alle andre; fra mediene, fra diplomater, fra ministre?
NATO tilhører gamle dager og er tett klistret opp til ideen om amerikanske imperialisme, og i en moderne kritikk bør det også ligge forslag til endringer i alliansen. Kan den ikke brukes som et redskap til noe annet? I møte mer klimakatastrofer som en tsumani, vulkanutbrudd, tørke eller sult? I arbeidet for klimaendringer? Hva som helst – bare ikke krig – hadde vært fint.
Hvordan i all verden aksepterer vi at dette en god nyhet, fra VG i mars i fjor:
«På tross av de økonomiske følgene av covid-19, var 2020 det sjette året på rad med økte forsvarsbudsjetter hos europeiske allierte og Canada, sa Stoltenberg på en presentasjon av årsrapporten i Brussel tirsdag formiddag.»
«De økonomiske følgene» kan oversettes i millioner av menneskers arbeidsledighet, økonomiske urolighet, permitteringer, boligkriser og knuste drømmer. Men altså, hurra. Forsvarsbudsjettene øker.
«Det finnes med andre ord mye velbegrunnet kritikk av NATO og krigshandlinger.»
Dette er altså våre skattepenger.
Mens NATO-sjefen selv skatter ikke av Brussel-lønnen sin på nær tre millioner kroner.
Husk også at Norge tjener på Nato:
Norge eksporterte våpen for nesten 2,9 milliarder kroner i 2020, en økning på over 900 millioner kroner fra 2019. Nato-landene kjøper fortsatt mest våpen fra Norge.
Hva skal man kalle dette? Krigsprofitt?
Libya etter NATO: En nasjon uten stat, en grusom flyktningkrise på sjø og på land, rapporter om tortur, fengslinger og slavehandel. Hvorfor har ikke NATO tatt, fått eller blitt avkrevd ansvar for dette?
Irak etter NATO: over 20 000 (!) bombeangrep på Bagdad i «shock and awe», som NATO lenge nektet å verken anerkjenne eller undersøke konsekvensene av.
«Det er kanskje på tide vi børster støvet av vår tapte ære fra den gang og finner frem faklene igjen?»
Human Rights Watch og Amnesty har mange ganger anklaget NATO for begge disse krigshandlingene. Uten at jeg kan se at kritikken har fått konsekvens.
Tidligere hæroffiser Robert Mood har flere ganger refset både Norge og NATO for «bortforklaringer og rungende stillhet» i håndteringen av Afghanistan.
Mood er klar på hvilket ansvar som nå hviler på NATO:
– Hvis du bruker militære styrker på å gå inn og ødelegge, så eier du problemet etterpå.
Det finnes med andre ord mye velbegrunnet kritikk av NATO og krigshandlinger. Dessverre har vi ikke en fredsbevegelse som kan samle og forvalte den nå.
15. februar 2003 gikk mann og kvinne verden over i en enorm kollektiv fredsmarsj for å stanse USAs planlagte bombing av Irak. Det var oppløftende mens det varte, men det endte med mageplask og tap, ikke minst tapte de stakkars menneskene i Irak både liv og lemmer fordi USA og deres allierte ikke hørte på vanlige folk.
«For det er nettopp virkeligheten som er fredsbevegelsens fremste våpen.«
Det er kanskje på tide vi børster støvet av vår tapte ære fra den gang og finner frem faklene igjen?
En fredsbevegelse kan sette ord på andre metoder enn krig i konflikt. Som en sosial bevegelse kan en fredsbevegelse kreve ikke-voldelige løsninger, rope etter diplomati, snakke om løsninger i form av boikott, forbrukermakt, eller man kan støtte politikere som har et uttalt fredsprosjekt.
En fredsbevegelse kan avsløre den vanvittige militærindustrien som ler hele veien til bankboken hver gang noen sier «missil», og en fredsbevegelse kan avsløre hvor mye av våre hardt opptjente skattepenger – verden over – som går til våpen som skal drepe mest effektivt.
En fredsbevegelse kan jobbe for å få bannlyst de verste våpnene, og den kan støtte avhoppere fra militæret som avslører hemmeligheter og overgrep.
En fredsbevegelse kan demonstrere i gatene og drive aktiv lobbyvirksomhet og ta kreve eierskap til debatten og aldri akseptere at andre aviser målet om fred som naivt, urealistisk eller virkelighetsfjernt. For det er nettopp virkeligheten som er fredsbevegelsens fremste våpen.
«Hvis jeg selv stiller meg foran Stortinget for fred, er jeg stygt redd jeg får stå ufrivillig i salig fred.»
Når man peker på alle våre unge og navnløse i prikk like uniformer, så like utenpå men helt unike inni, som ofres som brikker i et spill når mektige folk med behagelig ergometrisk stol og servert kaffe skal ta valg om invasjoner og konflikt.
En fredsbevegelse kan sitere Hans Børlis «Den ukjente soldat» fra 1947 og minne om at:
«Det var ikke generalene – von Rundstedt, Konjev, Eisenhower – som seiret eller tapte.
Nei – det var han – den ukjente soldat.
Han hvis navn blir kviskret
I nevra på et bjørkekors
På slettene ved Voronesj.»
«Han som voldtok ei rødekors-søster,
Drepte et barn,
Rettferdiggjort av krigens
Grusomme Molok.»
«Les i hans furede ansikt
Sagnet om lidelsens
Lengsel mot fred»
Ingenting burde unntas debatt: Heller ikke debatten om NATO, og aldri debatter og krig som løsning på noe som helst.
Fredsbevegelsen må aldri hvile i fred. Det er på tide å gjenopplive, uten at jeg vet helt hvordan.
Hvis jeg selv stiller meg foran Stortinget for fred, er jeg stygt redd jeg får stå ufrivillig i salig fred.
Men krigen for fred er den eneste krigen vi skal kjempe for å vinne.
(Gjengitt med tillatelse – Agenda Magasin)
—
Se andre debatt innlegg: